Du etterlot meg knust på bakken, jeg har blitt dratt inn i den svarte avgrunnen. Tårene faller sakte, jeg lurer på hva som gikk galt? Elsket jeg deg for hardt? Har jeg presset deg langt? Du forlot meg knust på bakken, da du gikk bort med henne… Jeg har alltid visst at du ville finne bedre, jeg hadde aldri forestilt meg at denne nummen følelsen skulle ta overhånd og gjøre meg revet i to. Du etterlot meg knust på bakken, så utslitt og fortvilet… Jeg har aldri følt så dyp smerte. Vi hadde planlagt livene våre, hver minste detalj. Løfter ble gitt, hemmeligheter delt.
Det hele var løgn… Du mente ikke et ord. De samme løftene ble delt med henne, de samme hemmelighetene også… Du etterlot meg knust på bakken, så avslørt og skrøpelig. Du lovet at du var annerledes, at du skulle beskytte meg.
De løgnene trodde jeg også på. Akkurat nå er jeg ikke sikker på at jeg kan overleve lenge uten deg, men du har gått bort, du har forsvunnet… Du har latt meg være i.