Jeg sto der under stjernene, der nattehimmelen møter havet, de sinte bølgene knuser mot kroppen min; tid, rom, frosset. Mitt gjemmested, mitt element, holder meg trygg og tilregnelig. Hvorfor trenger jeg å komme hit igjen og igjen og igjen? Her blir jeg, denne gangen skal jeg ikke tilbake.
Jeg kom for å stille spørsmålene, jeg må spørre. "Vi er bare ofre for sammenhengende omstendigheter," sa han. Hva han mente, forstår jeg endelig. Men jeg er så lei av å være en leketøy i hendene på det store universet. Kommer det noen gang til å bli bedre eller bare gå fra dårlig til verre? Hvis jeg begynner på nytt, er det virkelig verdt kampen? Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har prøvd.
Det ville vært så mye lettere å la bølgene sluke meg. Og det er ikke med vilje, men knærne mine gir bare opp. Du så meg falle og du rakte ut hånden din, men jeg ble liggende nede i sanden. Jeg trenger ikke din medlidenhet, jeg trenger ikke din hjelp. Det er bare én.