Hun satt i bilen uten å kunne bevege seg. "Er dette ekte? Er han virkelig her?". Det var tjue år siden de hadde sett hverandre.
De var unge og forelsket som bare barn kan være. Så søte og uskyldige selv om de aldri var virkelig uskyldige i livets vanskeligheter. Begge hadde visst for godt om hva livet kunne gjøre med deg. Han var hennes første kjærlighet.
Hun så i speilet og sjekket håret igjen, tok på seg solbrillene og trakk pusten dypt. Hun så seg rundt; dette stedet, så ironisk å møtes her på det samme stedet de hadde besøkt så ofte. Ikke mye hadde endret seg på de tjue årene som hadde gått.
Noe nytt utstyr, men samme basseng der, samme paviljong her og samme bro som førte til huset hans der. Sakte gikk hun opp bakken og så ham sitte der. Glad de mørke brillene hennes skjermet øynene hennes, så han var ikke i stand til å se inn i sjelen hennes eller se tårene hennes. De så begge eldre ut nå, selv om hun var redd for hva han ville se i henne. Etter.