"Strekk ut hånden og ta på noen. Det nest beste er å være der selv." Elisabeth og Seth spøkte med disse slagordene telefonselskapet brukte. "Disse ordene stemmer absolutt for oss!" Liz sa en gang under en av deres langdistanse telefontreff. Selv når de bodde bare en kilometer fra hverandre, likte de å elske over telefonen mellom de vanlige nettene for å komme sammen. I går hadde Seth sagt at deres neste date fire dager unna var for lang tid å vente, og at han ville ringe i kveld.
Natten var endelig kommet og Elisabeth tente lys rundt i det lille rommet som var hennes tilfluktssted. Hun kom hit for å lese, skrive, eller noen ganger bare for å sitte i stillheten og nyte skattene som dekorerte det koselige rommet hennes, men i kveld var det telefontreffet med Seth som brakte henne hit. Da stearinlyset fylte rommet med sin myke varme glød, beundret Liz flere av de spesielle gavene Seth hadde laget til henne gjennom årene - en liten treboks med et innlagt hjerte, treet.