Carla sto under det myke regnet. Venstre hånd hevet og tung med armbånd, i håp om å tiltrekke seg en av de bilene som blinker forbi. Forbannet regn.
Plumpe lepper tynnet i en linje. Det ene øyeblikket var solen alt hun kunne se uten brillene, og det neste regnet var alt hun kunne føle. I dag er det februar, og dette burde vært den beste dagen noensinne. Men det vil det ikke.
Takket være kjæresten min; eller skal jeg si, ekskjæreste. Jeg burde ha sett skiltene kvelden før, men i stedet er jeg her på veien, alene og venter på en tur til festivalen kjæresten min skulle følge meg. Dette er hva jeg får for å være spontan og en bedre kjæreste.
Burde sett det komme. Faen. Jeg mener, går kveld var bra. i alle fall i begynnelsen.
Men jeg skulle bare ønske jeg kunne glemme måten han gliser når han vil ha noe… Måten han kysser meg mens han kjærtegner det lange blonde håret mitt; følger den nedover midjen og tar tak i rumpa mi med de store hendene hans. Da minnene fra.