Vi møttes først helt ved et uhell. På en nydelig lys solskinnsdag om våren, var det første mai så vidt jeg husker; Selv nå husker jeg det tydelig, selv om nesten fire tiår har gått. Spaser langs Boulevard Haussmann, like utenfor Magasin au Printemps. Jeg så ikke hvor jeg skulle, dagdrømmer som vanlig, distrahert av de pene jentene som selger sine liljekonvaller, deres søte duft som fremkaller behagelige tanker om tidligere amours og rik med løftet om fremtidige gleder i armene til en vakker dame.
Du kan si at vi traff hverandre, Men mer sannferdig stanget jeg inn i henne, Bokstavelig talt slo deg ut av balanse slik at hun nesten falt ned på fortauet, men etter å ha vinglet på de høye hælene i noen angstfulle øyeblikk, heldigvis gjenvunnet fatningen, Selv om hun måtte slippe pakkene sine i sine fargerike beribboned innpakninger spredt i uorden rundt føttene mine. Jeg bøyde meg for å hente dem, og da jeg reiste meg, røpet jeg ut unnskyldende ord, skamfull over.